Thursday, March 14, 2013

Pasjon på Påskeaften



Påskeaften - Lørdag 30. mars kl 14.30 finner siste konsert i en serie musikalske undringer knyttet til Grøne sjøar og blått blod sted på Kunsthuset Kabuso, Øystese i Hardanger. Her er en kort pressemelding:

Folgefonna
Lidenskap og lidelse

Den tredje og siste musikalske undringen knyttet til utstillingen "Grøne sjøar og blått blod" er en pasjon over den smeltende isbreen i Hardangerfjorden. Det handler denne gangen om både lidenskap og lidelse. I Bengalbukta er vannet blitt varmere og stormene slår oftere og mere voldsom enn noensinne inn over Bangladesh. Samtidig som folk rundt ekvatoren flykter fra klimaendringene, merker temperaturstigingen isbreen som ruger som ei dronning over Vestlandet med utsyn til den hyperaktive oljenæringen. Folgefonna smelter - "Ho" lider. Vestlendingene er på sin side blind for konsekvensene av den dedikerte og oppjagede dansen rundt oljetønnfatene.

Saturday, February 16, 2013

Åpning i dag

Stille før stormen.




















Bildet er tatt tidlig i dag morges. I vindu henger skulpturene som er en del av installasjonen Sikt.

I dag er det konsert og åpning. Den første konserten - er en musikalsk undring over hvem Folgefonna er. Kven er Ho? - spør vi både gjennom musikk og samtale med Folgefonna-ekspert Professor Jostein Bakke.





















Her fra riggingen av utstillingen.

Tuesday, February 12, 2013

Kan man høre CO2?



De fleste av oss ønsker å gjøre noe med klimaproblemene.
De fleste av oss vil verne sårbare havområder som Lofothavet mot oljeutvinning. 
De fleste av oss skjønner alvoret med de altfor store CO2-utslippene.
Vi klarer likefullt ikke å snu utviklingen.

Hvorfor?
















Drivkreftene for stadig høyere olje og gassutvinning er sterke og virker passiviserende. 
Men kanskje ligger forklaringen på handlingsvegringen nærmere enn vi tror? 

Co2 kan hverken høres, tas på eller sees. 
Klimaendringene er som trær som faller i skogen for seg selv.
Ut av syne, ute av sinn.
Det som ikke føles eller sanses er heller ikke sant.

Klimaproblemene oppleves rett og slett ikke som et problem det må gjøres noe med.

















Grøne sjøar og blått blod er en 2 måneder lang utstilling med 4 konserter på Kunsthuset Kabuso i Øystese. Ved bruk av skulpturer, video, tekster, lyd og tegninger gjør Carl Martin Hansen, Glenn Erik Haugland og Heidi Tronsmo forsøk på å gjøre klimaendringene, og måten dette tærer på Folgefonna til en sansemessig erfaring.

Produksjonen åpner lørdag førstkommende 16.2 kl 14.30. Samme dag, kl. 16, spilles den første av 4 konserter. Komponist Glenn Erik Haugland har valgt å kalle disse konsertene musikalske undringer. På scenen har han med seg breforsker Jostein Bakke fra Bjerknesinstituttet som sammen med musikerne Jostein Stalheim, Heidi Tronsmo, Ivar Kolve og Anne Goro Haugland spør; Kven er Ho?

Noen kaller Folgefonna for Ho, andre har gitt henne navn som "Den kvite jomfru", og lignenede. Det er en fin ting at folk ønsker å personifisere og på den måten ivareta naturfenomen som denne breen i vår eget nabolag. Jeg er sikker på at mange vil komme til å oppleve det som deprimerende når breen forsvinner. Bresmeltingen er imidlertid et tegn på langt mere alvorlige hendelser som kan ramme oss alle. Folgefonna er klimaforskernes "kanarifugl" - en varsler om verdens helsetilstand.

Denne første musikalske undringen handler om Folgefonna, Ho, - og vi, betrakterene, som ser henne på avstand.

Natt vaker, 
rir uroleg over himmelen på inspeksjon.
Ho minkar.
Trivst ho ikkje?

(Heidi Tronsmo)




Thursday, January 24, 2013

Folgefonno sett fra Kongshaugen på Haugland


vi kan se henne fra kongehaugene
hun breier seg ut mellom de høye fjellene
en enorm dame som gjør inntrykk
vi står på historisk grunn og ser
på fortid og fremtid
hun vet
og vi vet
nå trekker hun seg tilbake
den gamle damen pudrer seg med litt nysnø og trekker seg tilbake
hun skjuler furer, sprekker og misfarging,
blender oss med sin skjønnhet, leker med lyset, bytter farge med himmelen,
hvit, blå, grå, blå, hvit,
de skarpe konturene viskes ut, gjemmer seg, blir borte …
vi ser småkongene på haugland fortsette som før,
de sjefer over hver sin haug, titter bort på Fonno
og lar seg forføre

Monday, January 21, 2013

Arbeid pågår!

Slik er det gjerne med utviklingen av nye prosjekter. De forandrer navn og karakter ettersom arbeidet pågår.

Dagens nyhet er at utstillingen Ho er blitt til Grøne sjøar og blått blod.

Navnet er hentet fra en av Heidi Tronsmo sine tekster, skrevet for utstillingen og konsertene. Teksten kan sees i sin helhet under og høres opplest denne videosnutten av Erling Wollestad (Erling skal delta på konserten i Kabuso 2. mars).

video

Thursday, January 17, 2013

I dag


I dag er ho mjuk.
Ho flyt utover,
ligg under dyna til langt på dag,
ho rugar på den hemmelege verda si.
Ei rik verd,
med grøne sjøar og blått blod.

Wednesday, January 9, 2013

Prøvedag i Kabuso


Det nærmer seg åpningen av utstillingen Ho i Kabuso 16. februar. Carl Martin Hansen og Glenn Erik Haugland var i går på plass i kunsthuset i Øystese for å planlegge og prøve ut noen idéer rundt oppheng og høytalerplasseringer.

Ho fyller både utstillingssalen, foajéen og konsertsalen med hele 4 musikalske undringer. Den første er på åpningsdagen 16. februar kl 16.


 Carl Martin Hansen på plass i Kabuso


 Kanskje de skal henge i vinduet?


  Fungerende faglig leder i Kabuso, Bjørn Inge Follevaag i samtale med Carl Martin Hansen 


Konsulent Ann Charlotte Ellingsen,  Bjørn Inge Follevaag og Carl Martin Hansen 


Friday, December 7, 2012

Om kanarifuglen slutter å synge


 

I følge legender hadde gruvearbeidere med seg kanarifugler ned i gruvene for å varsle om giftig gass. Sluttet fuglen å synge, var det slutt på okygenen og dermed fare for livet. Isbreen Folgefonna på Vestlandet er med sin spesielle kystnære beliggenhet en kanarifugl for verdens klimahelse, og som andre isbreer rundt om i verden smelter den med rekordfart.


Folgefonna ligger slik til at den kan sees fra store deler av Norges gullkyst, den hyperaktive strekningen sør for Bergen som nyter spesielt godt av oljevirksomheten. Mens den norske oljeutvinningen ser ut til å være en vinn-vinn situasjon for økonomien og muligens også klimaet her på berget, er det et tapsprosjekt for mere utsatte land. Dette har ført til et nærmest fraværende klimaengasjement, og nær null interesse for klimaforhandlingene som nå er avsluttet med skuffende resultat. Kanskje det er frykten for en drastisk nedskalering av vår levestandard som gjør at mange velger å se en annen vei? 

Vi kan selvfølgelig alle bidra for å gjøre verden til et mere klimavennlig sted, men det er verdens olje, kull og gassprodusenter med sin enorme økonomiske makt som sitter med bukten og begge ender. Det er de som er skurkene. De sitter på, og vil om de får fare fritt frem pumpe opp ressurser 5 ganger større enn det klimaet tåler. Olje og gassprodusenter som Statoil vil forandre kloden til et science fictionaktig, uforutsigbart og for mange ulevelig sted å bo.

Oljeprodusenter som Statoil ser seg tjent med en lav klimabevissthet i land som Norge. Vi har et uskyldsrent selvbilde som et lite, fredselskende og naturrent land. Det viktigste er imidlertid at vi har demokratisk kontroll over både våre egne oljeressurser samt et av verdens største oljeseskaper. Det er derfor fare for at vi kan komme til å se på oss selv som medskyldige om klimaproblemene i verden i for sterk grad knyttes opp mot norsk petroleumsvirksomhet.


Hos noen av de skarpeste retorikerene er det å være skeptisk til oljeleken nesten som høyforæderi å regne. Redaktør i Minerva, Nils August Andresen retter på minervanett.no, 22.november knallhard kritikk mot norske kunstnere som vegrer seg mot å motta generøse gaver fra CO2-produsenten Statoil. Han mener norske kunstnere som er i mot den febrilske oppvarmingen av atmosfæren, heller ikke bør ta i mot penger fra det offentlige som også, men kun delvis, finansieres av oljepenger.

Logikken henger ikke på greip. Alle som bor i Norge nyter på et eller flere vis godt av tjenester finansiert av det offentlige. Det er likeledes umulig å forlange at alle skal være 100% komfortable med absolutt alt det offentlige tjener penger på. Det er absurd og farlig totalitært å på denne måten stille krav om blind takknemelighet, total underkastelse og taushetsplikt for enhver som vil bo og nyte godt av tjenester fra det offentlige. Vil den siste som forlater landet vennligst skru igjen oljekranen?

Med agressive utspill som Andresens, snus problemene på hodet. Miljøvernere og kunstnere som sliter med sin egen samvittighet blir skurkene, mens oljeprodusentene rolig kan håve inn penger på oljeressurser som vil knuse smertegrensen på to graders oppvarming.  Det er ikke norske kunstnere som ikke vil hjelpe Statoil som budre være svar skyldige. Det store spørsmålet er snarere hvorfor Statoil bruker millioner på agressiv markedsføring i Norge? En markedsføring som ikke bare retter seg mot unge musikere som settes i en nesten umulig dilemma, men også på kyniske vis påvirker norske barn gjennom reklame og spill. Statoils massive kampanje kan umulig handle om å velge rett bensinstasjon?

Svaret ligger i de store oljeressursene som enda ikke er hentet opp fra omstritte og sårbare områder som Lofoten, Nordpolen eller tett inntil vår egen kyst. Denne oljen og gassen vil aldri bli hentet opp om ikke Statoil og andre oljeprodusenter kan bli en del av den norske fortroligheten, vår kosesone. Statoil som ramme for cupfinalen der askeladdlaget Hødd vinner. Statoil som synonym med unge tallenter. Statoil som nattaeventyr for små barn. Statoil er snart like folkekjære som Torbjørn Egner. Selvfølgelig skal de få lov til å bore i isbjørnland, skitne til grunnvannet i Kanada og drikke champange med diktatorer i Aserbedjan.

Imens nærmer vi oss to-graders grensen for global oppvarming med ekspressfart. 98% av alle norske breer vil smelte bort om få år. Forskerne er sikrere i sin sak enn noensinne. De er som legen som ser deg dypt inn i øynene og forteller at du kommer til å dø om du ikke slutter å røyke. De fossile reserverene som olje, gass og kullprodusentene ønsker å sende opp i atmosfæren er en dødlig ressurs som i omfagn og fare kan sammenlignes med atomvåpenes ødeleggende kraft.

Vi er ikke medskyldige i oljeselskaper som Statoils hemningsløse gassing av vårt klima. Vi besitter snarere en unik mulighet til å gjøre en forskjell med vår demokratiske handlekraft. Oppvarmingen av klimaet handler om å ta vare på det som er viktig for oss. Våre verdier. Det vi elsker.

Jeg for min del elsker min familie, god musikk, Sk Brann, Vestlandet og et glass rødvin på en holme ute i Bjørnefjorden. Alt dette gjør livet mitt verdt å leve. Bytt ut Vestlandet, Brann, Bjørnefjorden og hva de enn måtte elske og kose seg med i solnedgangen i Bengalbukta, gjelder det samme for min usynlige venn i Bangladesh. Hans verdier er selvsagt ikke mindre verdt enn mine, og vi nordmenn hater når folk blir urettferdig behandlet. Men det er nettopp dette som er i ferd med å skje når det Indiske hav stiger og isbreene i Himalaya smelter.

Kanarifuglen Folgefonna er spesielt følsom for endringer i klimaet. Fra holmen ute i Bjørnefjorden holder jeg derfor et ekstra våkent blikk på hvor fort denne vakre isbreen minker. Slutter hun å synge er fare på ferde for oss alle.

Glenn Erik Haugland
Komponist og skribent