I følge legender hadde gruvearbeidere med seg
kanarifugler ned i gruvene for å varsle om giftig gass. Sluttet fuglen å synge,
var det slutt på okygenen og dermed fare for livet. Isbreen Folgefonna på
Vestlandet er med sin spesielle kystnære beliggenhet en kanarifugl for verdens
klimahelse, og som andre isbreer rundt om i verden smelter den med rekordfart.
Folgefonna ligger slik til at den kan sees fra
store deler av Norges gullkyst, den hyperaktive strekningen sør for Bergen som
nyter spesielt godt av oljevirksomheten. Mens den norske oljeutvinningen ser ut
til å være en vinn-vinn situasjon for økonomien og muligens også klimaet her på
berget, er det et tapsprosjekt for mere utsatte land. Dette har ført til et
nærmest fraværende klimaengasjement, og nær null interesse for
klimaforhandlingene som nå er avsluttet med skuffende resultat. Kanskje det er
frykten for en drastisk nedskalering av vår levestandard som gjør at mange
velger å se en annen vei?
Vi kan selvfølgelig alle bidra for å gjøre
verden til et mere klimavennlig sted, men det er verdens olje, kull og
gassprodusenter med sin enorme økonomiske makt som sitter med bukten og begge
ender. Det er de som er skurkene. De sitter på, og vil om de får fare fritt frem pumpe opp ressurser 5 ganger større enn det klimaet tåler. Olje og
gassprodusenter som Statoil vil forandre kloden til et science fictionaktig,
uforutsigbart og for mange ulevelig sted å bo.
Oljeprodusenter som Statoil ser seg tjent med
en lav klimabevissthet i land som Norge. Vi har et uskyldsrent selvbilde som et
lite, fredselskende og naturrent land. Det viktigste er imidlertid at vi har
demokratisk kontroll over både våre egne oljeressurser samt et av verdens
største oljeseskaper. Det er derfor fare for at vi kan komme til å se på oss
selv som medskyldige om klimaproblemene i verden i for sterk grad knyttes opp
mot norsk petroleumsvirksomhet.
Hos noen av de skarpeste retorikerene er det å
være skeptisk til oljeleken nesten som høyforæderi å regne. Redaktør i Minerva,
Nils August Andresen retter på
minervanett.no,
22.november knallhard kritikk mot norske kunstnere som vegrer seg mot å motta
generøse gaver fra CO2-produsenten Statoil. Han mener norske kunstnere som er i
mot den febrilske oppvarmingen av atmosfæren, heller ikke bør ta i mot penger
fra det offentlige som også, men kun delvis, finansieres av oljepenger.
Logikken henger ikke på greip. Alle som bor i
Norge nyter på et eller flere vis godt av tjenester finansiert av det
offentlige. Det er likeledes umulig å forlange at alle skal være 100%
komfortable med absolutt alt det offentlige tjener penger på. Det er absurd og
farlig totalitært å på denne måten stille krav om blind takknemelighet, total
underkastelse og taushetsplikt for enhver som vil bo og nyte godt av tjenester
fra det offentlige. Vil den siste som forlater landet vennligst skru igjen
oljekranen?
Med agressive utspill som Andresens, snus
problemene på hodet. Miljøvernere og kunstnere som sliter med sin egen
samvittighet blir skurkene, mens oljeprodusentene rolig kan håve inn penger på
oljeressurser som vil knuse smertegrensen på to graders oppvarming. Det er ikke norske kunstnere som ikke
vil hjelpe Statoil som budre være svar skyldige. Det store spørsmålet er
snarere hvorfor Statoil bruker millioner på agressiv markedsføring i Norge? En
markedsføring som ikke bare retter seg mot unge musikere som settes i en nesten
umulig dilemma, men også på kyniske vis påvirker norske barn gjennom reklame og
spill. Statoils massive kampanje kan umulig handle om å velge rett
bensinstasjon?
Svaret ligger i de store oljeressursene som
enda ikke er hentet opp fra omstritte og sårbare områder som Lofoten, Nordpolen
eller tett inntil vår egen kyst. Denne oljen og gassen vil aldri bli hentet opp
om ikke Statoil og andre oljeprodusenter kan bli en del av den norske
fortroligheten, vår kosesone. Statoil som ramme for cupfinalen der
askeladdlaget Hødd vinner. Statoil som synonym med unge tallenter. Statoil som
nattaeventyr for små barn. Statoil er snart like folkekjære som Torbjørn Egner.
Selvfølgelig skal de få lov til å bore i isbjørnland, skitne til grunnvannet i
Kanada og drikke champange med diktatorer i Aserbedjan.
Imens nærmer vi oss to-graders grensen for
global oppvarming med ekspressfart. 98% av alle norske breer vil smelte bort om
få år. Forskerne er sikrere i sin sak enn noensinne. De er som legen som ser
deg dypt inn i øynene og forteller at du kommer til å dø om du ikke slutter å røyke.
De fossile reserverene som olje, gass og kullprodusentene ønsker å sende opp i
atmosfæren er en dødlig ressurs som i omfagn og fare kan sammenlignes med
atomvåpenes ødeleggende kraft.
Vi er ikke medskyldige i oljeselskaper som
Statoils hemningsløse gassing av vårt klima. Vi besitter snarere en unik
mulighet til å gjøre en forskjell med vår demokratiske handlekraft.
Oppvarmingen av klimaet handler om å ta vare på det som er viktig for oss. Våre
verdier. Det vi elsker.
Jeg for min del elsker min familie, god musikk,
Sk Brann, Vestlandet og et glass rødvin på en holme ute i Bjørnefjorden. Alt
dette gjør livet mitt verdt å leve. Bytt ut Vestlandet, Brann, Bjørnefjorden og
hva de enn måtte elske og kose seg med i solnedgangen i Bengalbukta, gjelder
det samme for min usynlige venn i Bangladesh. Hans verdier er selvsagt ikke
mindre verdt enn mine, og vi nordmenn hater når folk blir urettferdig
behandlet. Men det er nettopp dette som er i ferd med å skje når det Indiske
hav stiger og isbreene i Himalaya smelter.
Kanarifuglen Folgefonna er spesielt følsom for
endringer i klimaet. Fra holmen ute i Bjørnefjorden holder jeg derfor et ekstra
våkent blikk på hvor fort denne vakre isbreen minker. Slutter hun å synge er
fare på ferde for oss alle.
Glenn Erik Haugland
Komponist
og skribent